Krysser Fingrene

I dag har jeg startet smått å pakke. I e-posten fra kursholderne sto det at vi skulle pakke med oss treningstøy til morgen-yoga, sjal og skjorte med lange ermer (for å kunne besøke kirker), behagelig tøy og komfortable sko. Mesteparten av tiden vil vi tilbringe foran PCen eller med notisbok og penn. Resten av tiden skal vi utforske Barcelona for å hente inspirasjon til å kunne skrive interessante tekster.

Målet mitt er å bli en så dyktig tekstforfatter som mulig. Min drøm er jo å kunne leve av å skrive reiseartikler – og kanskje en gang i fremtiden skrive bok. Jeg elsker å utforske nye steder, lære om andre kulturer, møte nye mennesker – og lære meg selv å kjenne ved å bli kjent med verden.

I Barcelona skal jeg da på en “writers workshop” med andre kvinnelige reiseskribenter/entusiaster. Ingen jeg kjenner fra før. Er jeg nervøs? Ja, litt. Men jeg gleder meg veldig til å både lære mye nytt og samtidig bli kjent med nye mennesker. De beste opplevelsene jeg noen gang har hatt er jo dessuten dem som har kommet fra de største sjansene jeg har tatt. Slik som for eksempel året jeg bodde i USA og jobbet i Disney World, TEFL-kurset i Tsjekkia, volontør-prosjektet i Moldova – og selvsagt, sjansen jeg tok da jeg flyttet til Frankrike for å være sammen med Julien.

Personlig tenker jeg at kurset i Barcelona er nøkkelen jeg trenger for å åpne dører videre til andre lignende kurs – flere skrivekurs, kanskje et fotokurs, andre kreative kurs som kan bygge videre på min kompetanse og hjelpe meg fremover. Altfor mange mennesker har prøvd å dra meg ned ved å fortelle meg at jeg må slutte å drømme slike urealistiske drømmer, og heller bruke tiden min mer fornuftig. Enkelte, blant annet et nært familiemedlem, har fortalt meg at jeg heller burde gå ned i vekt slik at jeg blir pen nok til at utseendet kan hjelpe meg videre i livet – siden jeg “ikke er intelligent nok” eller flink nok til noe. Derfor har jeg i mange år slitt med dårlig selvbilde og aldri følt at jeg kan bli det jeg ønsker å bli her i livet.

Jeg håper arbeidet jeg legger inn i reiseportalen min explorelovetravel.net vil lykkes, og at utkastene jeg har skrevet (men aldri sendt) til Magasinet Reiselyst og Vagabond en gang vil bli publisert.

På Onsdag reiser jeg. Målrettet. Spent. Vi krysser fingrene.

2016-04-17 11.36.55 12016-04-17 11.40.31 1
 

Venninne-Besøk fra Norge

Her kommer endelig en oppdatering fra meg, etter noen veldig travle dager!

Siden Onsdag har jeg hatt besøk av ei venninne fra Norge, og har hatt det travelt med å vise henne rundt i Paris, vi har spist deilig vegansk mat (hun er veganer) og tatt igjen for all tiden som har gått siden sist vi så hverandre…som faktisk var ett og et halvt år siden, i Florida. Vi jobbet sammen i Norgespaviljongen i Epcot, Walt Disney World og hadde lenge pratet om å møtes igjen – men så lang tid tok det altså før vi endelig fikk det til.

Før hun kom til Paris, gjorde jeg grundig research på både spisesteder, supermarkeder og øvrige butikker som er vegansk/cruelty-free/veganer-vennlig. Enkelte av disse stedene kommer jeg definitivt til å besøke igjen på egenhånd – og anbefale videre. Samtidig som det var gøy å utforske restaurantene i det veganske miljøet i Paris, var det også gøy å oppleve Paris fra en turists perspektiv igjen. Nå har jeg tross alt bodd her siden April i fjor og har i løpet av tiden som har gått, funnet nabolag som jeg liker bedre enn andre, og bevisst unngått turist-strøkene.

Et klokt valg?  Eiffeltårnet, Notre-Dame og Sacre-Coeur tiltrekker selgere, karikatur-tegnere, lommetyver og kjeltringer og man får ikke fred – selv når man svarer på fransk at man ikke er interessert eller ikke har tid. Men like ved Eiffeltårnet var det et marked med spennende ting og annerledes gatemat, og like ved Notre-Dame ligger en kafé som jeg virkelig liker. Så det er ikke bare bortkastet tid å henge i nærheten av turistattraksjonene. Men irriterende kan det til tids være.

Vi gikk og vi gikk. Mye. Lenge. Først spiste vi kake og drakk kaffe på en vegansk kafé som heter Oatmeal. Deretter tok vi metro retning Eiffeltårnet. Så gikk vi. Fra Eiffeltårnet til Champs-Élysées til Place de la Concorde til Louvre, før vi tok metroen til Bastille og vandret rundt gjennom hele bydelen – til forskjellige butikker, videre til restauranten hvor vi skulle spise middag. Gentle Gourmet. Bistronomisk vegansk mat. Etter et herlig måltid dro vi videre til en bar i samme nabolag fordi det var Happy Hour og cocktails er godt. Og fordi vi var slitne av å gå.

Neste dag gikk vi enda mer. Først tok vi tog og metro til Montmartre for å se Sacre-Coeur kirken, og skulle etter planen bare vandre litt rundt i nærområdet før vi skulle ta metroen videre til området ved Opéra Garnier. Vi vandret, pratet, og ble distrahert av å prate. Plutselig var vi i området som vi egentlig skulle ta metroen til. Vi spiste veganske donuts (fra Las Vegans) og jeg ble jaget av veps mens jeg spiste donut (og en fyr så det hele og lo seg i hjel).

Vi fant frem til et vegansk supermarked og jeg handlet mer enn venninna mi som er veganeren her. Jeg kjøpte både vegansk ost med chilli, peanøttsmør med chilli, havregrøt med kanel og eple, veganske pølser, udon nudler og vegansk chilli- og sesamsaus (ja, jeg elsker chilli). Vel hjemme i leiligheten, et par timer senere, bakte jeg veganske hamburgerbrød og serverte dem med soyastek, tomat og salat – og slik startet en hyggelig filmkveld.

I går ble kjæresten min også med ut på tur. Vi dro først til Notre-Dame og videre til en kafé/bokhandel som jeg hadde hørt mye om, men aldri besøkt før. Shakespeare & Company heter den. En chai latte senere, dro vi videre til Luxembourg-parken – min favorittpark i Paris. Der ble vi sittende i rundt en times tid. Eller, jeg og venninna mi satt på gresset, mens kjæresten min løp rundt i parken og letet etter Pokémon.

Vi avsluttet dagen med burritos og Happy Hour 2 for 1 Margharitas på Chipotle. Margharitaene var langt sterkere enn forventet, så jeg drakk bare litt over ett glass. Hadde jeg drukket begge, er det fare for at jeg ville blitt full. Og det er en smule kleint å bli full på Chipotle (T.O: Tex-Mex fast food kjede). Det blir litt som å drikke seg drita på Subway eller Burger King.

I dag dro hun. Men først gikk vi en tur i parken her i nabolaget mitt (yndlingsstedet mitt for instagram-selfies forresten) før kjæresten min måtte kjappe seg hjem og inn på kjøkkenet for å stresse ræva av seg med å lage Ratatouille til oss alle før det var tid for Christine å reise.

Tiden har virkelig flydd forbi. Og om bare tre dager reiser jeg til Barcelona på skrivekurs!

IMG_20160805_182820AirBrush_20160807195626IMG_20160805_222401IMG_20160807_180538IMG_20160807_153405IMG_20160807_194700IMG_20160806_152953IMG_20160807_180832IMG_20160807_195150IMG_20160807_200518
 

Det er ikke det samme

Dere husker kanskje tragedien i Nice for tre uker siden? Og tragedien i Paris i November i fjor? Og Januar i fjor? Jeg som bor i Frankrike opplever disse angrepene på en litt annen måte enn det dere der hjemme i Norge gjør. Uansett hvilken storby i Frankrike som blir angrepet, så vil det alltid være en bekjent, venn eller familiemedlem av kjæresten min eller vennene mine som  bor der eller ferierer der. Vi leser ikke bare om det i avisen og tenker “Huff, stakkars mennesker”. Vi bekymrer oss først og fremst for dem vi er glad i, og håper at de ikke ble rammet. Deretter bekymrer vi oss for vår egen sikkerhet, og fremtiden for demokratiet.

Jeg kan ikke lenger gå på mitt lokale supermarked uten at vesken blir sjekket av sikkerhetsvakter først. Jeg kan ikke gå på åpne arrangementer i sentrum eller besøke et kjøpesenter uten å bli sjekket av sikkerhetsvakter. Kjøpesenter-og knutepunkt for offentlig transport Châtelet Les Halles, kan jeg ikke besøke uten å bli sjekket med metalldetektor først. Ikke kan jeg ta et fint bilde av Louvre museet eller Eiffeltårnet uten å vente på at politi og militærsoldater ikke står i veien, der og da.

Jeg forstår at det er nødvendig. Jeg forstår at dette er for min egen sikkerhet og velvære. Det er bare så vanvittig trist at dette er hvordan verden har blitt. I dag kommer ei venninne på besøk og skal være her frem til søndag. Hun har aldri vært i Paris før (les gjerne bloggen hennes her).

Jeg håper jeg kan vise henne den byen jeg ble forelsket i da jeg kom hit for første gang i 2013. Jeg håper turister generelt ikke slutter å besøke Frankrike. Det er et vakkert land med hyggelige mennesker, deilig mat, spennende historie og mange nydelige slott og monumenter.

I neste innlegg skal jeg skrive om hvordan jeg feiret Frankrikes nasjonaldag, og alle stedene vi besøkte i løpet av vår road trip den helgen.

11988565_10207404230173020_6772876040215163132_n
 

Kompromisser og sommerferie

De første to ukene i Juli forlot jeg Frankrike for å reise sammen med mamma. Selv om vi hadde det utrolig hyggelig sammen, så kan det til tider bli slitsomt siden vi er ganske ulike på flere plan. Og da er det viktig å gå med på kompromisser, unngå konflikter og være snille og greie mot hverandre.

Den 30. Juni tok jeg et ganske forsinket fly til Oslo og fikk ikke gjort stort mer enn å gå å legge meg, når jeg endelig kom frem til hotellet. Jeg tok med meg det nye speilrefleks kameraet mitt og brukte mesteparten av tiden i Oslo til å ta bilder, spise norsk godteri (siden det er noe jeg virkelig savner) og møtte ei venninne senere på kvelden. Jeg hadde ikke sett henne på over ett år, så det var utrolig fint å prate sammen og høre om alt det positive som har skjedd i livet hennes siden sist.

Etter et par dager i Oslo, dro jeg og mamma til Karlstad i Sverige. Mamma elsker å shoppe. Jeg har de siste årene gått ganske lei shopping, og gjør det bare hvis jeg virkelig trenger noe – eller på nett – fra privatpersoner/små bedrifter på Etsy, eller hos nettbutikker som samarbeider med veldedighetsorganisasjoner – slik at jeg vet at pengene mine går til gode formål. Mamma ville sjekke ut så og si hver eneste butikk på hvert eneste gatehjørne og kjøpesenter i Karlstad. Til slutt ble jeg lei og sa i fra. Heldigvis hadde hun forståelse for det, og vi fant heller andre ting å gjøre.

Vi leide sykler, gikk lange turer ved kanalene, dro på sightseeing båttur på innsjøen Vänern (som er Europas 2. største innsjø, kun etter Russland) og dro på elgsafari i et naturreservat utenfor Karlstad. Hotellet vårt hadde boblebad og sauna, og det var deilig å kunne slappe av i boblebadet etter lange dager med gåing og sykling. Denne elgsafarien må jeg jo forresten fortelle litt mer om!

Elgsafarien ble arrangert av en jeger som selv bor i nærområdet til reservatet. Han fortalte oss at utflukter som dette var en fin mulighet for ham å bli kjent med nye mennesker. I tillegg er det mange turister som aldri har sett elg (inkludert meg selv, frem til da!), så da er det jo en vinn/vinn situasjon. Vi kjørte forsiktig inn på skogsstiene på kvelden, og holdt utkikk. Flere dyrearter dukket opp. Inkludert elg. Jegeren tok oss med til jakthytta si, og videre opp i et skogholt hvor vi hadde en liten piknik med smørbrød, kaker og kaffe. Vi var en liten gruppe bestående av meg, mamma og et tysk ektepar. Koselig, var det!

Etter fire herlige dager i Karlstad, dro vi tilbake til Norge. En times ventetid i Oslo, med kaffe og lunsj, og deretter tog videre til Sandefjord. I Sandefjord var vi uheldige med været. Det regnet omtrent hele tiden mens vi var der, med unntak av på formiddagen, dagen da vi skulle reise videre. Utepils ble til innepils, bilder ble tatt under paraply og halvtak, og iskaffe ble byttet ut med varm kaffe på kafé.

Så var det Kristiansand som sto for tur. På Sørlandet regnet det også. Like ille som i Sandefjord. Vi hadde selvsagt pakket ned paraplyen, og endte opp med å løpe hele strekningen fra togstasjonen til hotellet. Klissvåte, sultne og trøtte, sjekket vi inn på hotellet og skiftet umiddelbart klær. Deretter løp vi – denne gangen med paraply – til en vegetarrestaurant som mamma mente var helt fantastisk (Tilstede Mat og Mer). Og det var den virkelig! Jeg elsker vegetarmat. Jeg spiste en deilig curry-rett. Porsjonen var svær og jeg var stappmett. Men den veganske banankaken så så digg ut at jeg ikke klarte å la være å bestille den også.

Siste etappe; Stavanger. Hjembyen min. Det var fint å avslutte ferien med et par dager i hjembyen min. Vi grillet ved vannet, gikk fine turer i Randaberg (nord for Stavanger) og dro på kafé. Sirkelen ble avsluttet med et ganske forsinket fly hjem igjen også.

I Oslo

2016-07-01 02.57.09 12016-07-01 03.20.11 1

I Karlstad

2016-07-03 07.39.13 22016-07-03 07.42.07 22016-07-05 10.27.41 2

I Sandefjord

2016-07-07 09.43.10 4

I Kristiansand

2016-07-08 11.28.41 22016-07-08 11.32.03 2

I Stavanger (og omegn)

2016-07-09 11.48.32 12016-07-11 12.13.20 1
 

Klikk her for å redde verden

“Voluntourism” kalles det. Den nye trenden hvor eksotisk ferie kombineres med veldedig arbeid. Du vet, slik at du endelig kan få bytte profilbilde på Facebook, Tinder og LinkedIN. Husk å ta med selfiestangen da, slik at du får med flest mulig av disse stakkars, fattige barnehjemsbarna på bildet. Her skal du jo tross alt vise hele verden hvor flink og godhjertet du er. At du er opptatt av krig, fred, politikk og sånt.

Smak på sarkasmen. Jeg mener det ikke vondt. Jeg vil bare at du skal tenke over et par ting før du registrerer deg, betaler og reiser på et slikt prosjekt. For det er nemlig mange aktører der ute som venter på nettopp slike som deg. Du som har tenkt å fylle My Story feed’en på Snapchat med bilder av søte barn som ler og smiler fordi du er der. Fordi du som kommer fra Vesten, kom til unnsetning for å redde de stakkars små. Kanskje skal du lære dem engelsk? Kanskje skal du male vegger? Bygge brønner? Aktørene gnir seg i hendene. Naive mennesker fra Vesten. De er så snille. Dumsnille. Hvor mange nuller kan vi plusse på prisen før det virker mistenksomt?

Etter at “voluntourism” ble en trend, har flere og flere barnehjem som tidligere ikke eksisterte, blitt opprettet. Ikke fordi behovet er der, men fordi det er god butikk. Spesielt i Nepal har dette blitt et stort problem. Barn blir i enkelte tilfeller kidnappet eller solgt fra sine hjem, og plassert på et av disse såkalte barnehjemmene, slik at grådige bakmenn kan tjene penger. Jeg sier ikke at du skal la være å reise til Nepal for å jobbe på et prosjekt. Tvert i mot. Etter jordskjelvet i Nepal i fjor, er det nok fortsatt behov for hjelp på flere områder. Og flere familier ville nok satt pris på at du hjelper dem direkte, når du først allerede er der på eget intiativ. Du får kanskje ikke de søte selfiene som du hadde håpet på, men du er langt nærmere en versjon av mor Theresa om du går frem på den måten, enn ved å klikke deg inn på en link hvor det står “save the world, save the children in Nepal”.

“Voluntourism” er fantastisk – om du gjør det riktig. Forrige mandag kom jeg faktisk hjem fra et prosjekt selv. På forhånd gjorde jeg grundig research for å forsikre meg om at 1) Pengene går dit de skal 2)  Ingen blir utnyttet. 3) Lokalsamfunnet blir ikke påvirket på en negativ måte av at jeg, og andre kommer for å hjelpe til.

Hvilke andre tegn bør man se etter for å forsikre seg om at man ikke havner hos en uærlig organisasjon?

Kommunikasjon er viktig. Send dem en e-post. Spør dem hva de kan vise til av resultater. Hva har dem oppnådd? Svarer de bare svada eller ingenting, så styrer du unna. Slike programmer koster jo dessuten en del. Spør dem konkret hva pengene går til, slik at du vet nøyaktig hvor mye som går til vertsfamilien/kost og losji, og hva som skjer med resten. Et kjapt Google-søk vil dessuten gi deg en anelse om levekostnadene i landet du besøker.

Som nevnt tidligere; mange av de uærlige aktørene skriver overskrifter som “save the world, save the children, save Nepal” og annet sentimentalt møl. De som skriker høyest er som regel ikke de som trenger deg mest.

Kjenner du noen andre som har vært på et tilsvarende program? Hvis ja; spør dem hva slags arbeid de gjorde og hvordan de opplevde det. Jeg har hørt historier om volontører som omtrent ikke gjorde noe som helst i løpet av tiden dem var der – og hva er da poenget? Kjenner du ikke noen tidligere volontører så finnes det diverse nettforum hvor du kan komme i kontakt med erfarne volontører som kan hjelpe deg å finne et bra program som passer for deg.

Hvordan gikk jeg frem?

Jeg tok kontakt med en portal som samarbeider med forskjellige prosjekter (både store og små) og som gjerne hjelper deg å finne et prosjekt som passer for nettopp DEG og dine ferdigheter. Jeg har erfaring fra å jobbe som lærer, og har tidligere jobbet i barnehage, og fikk dermed tilbud om å reise til Moldova for å jobbe som lærer i engelsk og prosjekt-koordinator på et gøyalt arrangement for barn. I flere uker før avreise, utvekslet jeg e-poster med organisasjonsleder – og prosjektansvarlig Svetlana. Jeg mottok flere bilder og mye informasjon. Hun er selv lærer og er selv venn av alle vertsfamiliene som hun samarbeider med. Jeg fikk klar beskjed om at pengene ville gå til kost og losji, samt transport til og fra flyplassen. I tillegg kom hun støtt og stadig med snacks, is og smørbrød til oss volontører – og tok oss med på dagsturer for å vise oss det beste av Moldova.

Jeg har tidligere hatt kontakt med ledere av et prosjekt i Ungarn og et prosjekt i Polen, og fått samme positive følelse ut fra e-postene og bildene jeg mottok den gang. Og det er ingen tvil om at det finnes uttalig mange ærlige, flotte programmer utenfor Europas grenser også. Bare vær sikker på at du velger et program som gjør mer godt enn vondt, både for deg selv og for lokalsamfunnet du besøker.

Jeg hadde kanskje en av de beste ukene i mitt liv da jeg var i Moldova. Jeg møtte de snilleste og mest gjestfri menneskene jeg noen gang har møtt, og fikk muligheten til å bli kjent med en virkelig fin kultur. Moldova er et av Europas fattigste land, men så utrolig rikt på natur – og kjærlighet. Vin av ypperste kvalitet produserer de også!

Å være en “volountourist” gjør jeg gjerne igjen. Men selfiestangen blir igjen hjemme.

share (3)1470062120162
 

Forandring fryder

Ny plattform, nye muligheter!

Noen av dere  har kanskje tittet innom den gamle bloggen min (brunostbrie.bloggnorge.com) og lurt på hvor jeg har blitt av? Vel, først og fremst så har jeg vært ute å reist. Og nå har jeg flyttet til United Influencers sin plattform. Velkommen hit. 

For dere som liker å reise og kanskje er nysgjerrige på volontør-prosjekter, så kommer jeg i neste innlegg til å skrive om min erfaring med nettopp det – samt gi dere noen råd for hva dere absolutt bør styre unna og hvorfor. Jeg kommer også til å skrive et eget innlegg om de to ukene jeg reiste rundt med tog i Norge og Sverige – sammen med mamma…og hvordan håndtere å reise sammen med noen som er totalt ulik deg selv og hvordan håndtere konfliktene som kan oppstå.

I tillegg kommer det et eget innlegg om langhelgen i nord-vest Frankrike. Jeg og Julien (kjæresten min) dro på biltur dit for å feire den franske nasjonaldagen. Vi er begge dypt sjokkert over hva som hendte på motsatt side av landet, på nøyaktig samme tidspunkt som vi feiret, smilte og beundret fyrverkeriet. Frankrike er ikke som det én gang var. Men det betyr ikke at jeg er livredd og vil flytte tilbake til Norge. Flytter jeg hjem igjen, blir det på grunn av andre omstendigheter.

På den forrige bloggen min nevnte jeg forresten at jeg har et spennende prosjekt på gang. Det går litt sakte for seg, da det er utrolig mye arbeid med prosjektet – men det kommer! Det eneste jeg kan fortelle om det allerede nå, er at det gjelder et interessant reisemål.

I tillegg til disse spennende innleggene, kommer det også et innlegg om planene mine fremover. Her skjer det nemlig mye gøy, og jeg gleder meg virkelig til å dele alt sammen!

1560641_10206570389647528_5643620052041652624_n